Det høres rart ut men det var kanskje det beste som kunne ha skjedd på dette tidspunktet i livet. For et år siden møtte jeg den berømte veggen - UTBRENT! Sykemelding og mange tunge måneder senere føler jeg meg bedre, roligere og mer lykkelig enn på mange år. Og atpåtil med en ny baby i hus som krever sitt, i tillegg til en aktiv treåring. Med en mann som er sjømann og vekk halve året er kaoset komplett til tider og nesten hver ledige time av døgnet går med til å ta seg av disse små. Men for et vakkert kaos! Sliten? Jaaaa.. men jeg står stødig i grunnen og føler allikevel at jeg har et robust lager av energi og overskudd å gå på.
Slik var det ikke i fjor da det hopet seg opp og jeg tilslutt måtte erkjenne at jeg ikke var en superwoman med uendelige krefter. Når man blir utbrent bygger det seg gjerne opp over mange år, men det går så gradvis at man ikke evner å se det før det er for sent. Det manglet ikke på faresignaler, men de ble avfeid med den begrunnelsen at man må godta å være sliten når man er småbarnsmor (alenemor halve tiden) og med en full og krevende jobb samtidig. Det er vel bare slik det må være tenkte jeg.
Det som i virkeligheten skjer når det går i ett konstant, med høy belastning over lengre tid er at nervesystemet kommer i ubalanse. Legen kan ikke gjøre så mye annet enn å sykemelde deg og be deg ta det med ro, men jeg er glad for at han ba meg google "det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet". Det bør alle gjøre som lever i en hektisk hverdag - gjør det nå du også! Kort og folkelig oversatt: kroppen kan fint tåle stress og høy belastning i perioder. Men hvis dette blir konstant over lang tid så henger det sympatiske nervesystemet (som hjelper deg til å være på alerten i stressede/farlige situasjoner) seg opp og du klarer ikke å falle til ro (som er det det parasympatiske nervesystemet hjelper deg med). Jeg var så sliten og trøtt, men kroppen min klarte ikke å slappe av. Jeg trengte to-tre timer på å sovne hver kveld, og la jeg meg på sofaen for å hvile føltes det som jeg lå på en spiker 10 cm over sofaputen. Kroppen sier også fra fysisk. Jeg hadde hjertebank, var kortpustet, kvalm og fikk elendig hukommelse og konsentrasjonsevner.
Først prøvde jeg gradert sykemelding og tenkte at bare jeg får slappet av litt så går det over. Det gjorde det selvsagt ikke. Først da jeg erkjente at jeg måtte legge bort alt - og da mener jeg ALT: jobb, andre plikter og særlig forstyrrelser som jobbmail, sosiale medier og aktiviteter som tapper deg for energi, så fikk jeg snudd utviklingen. Og selv da står man bare på startstreken. Når man tror man har blitt mye bedre har du kanskje 95% igjen av veien å gå mot å bli frisk. En tre ukers ferie vil på ingen måte fikse problemet. Det som kreves for å komme seg ut av dette er TID. Kroppen tar den tiden den trenger for å bygge seg opp igjen og komme i balanse.
Uansett; jeg er glad for at jeg har prioritert å bli helt kvitt utbrentheten og enormt glad for alle erfaringene rikere jeg nå er. Jeg har i stor grad kjent på kjedsomheten, vært ivrig etter å komme i gang med jobb igjen og følt fortvilelsen ved å være sykemeldt og ikke strekke til. Heldigvis har jeg møtt fine og kunnskapsrike folk som har gitt gode råd underveis i dette. "Ikke hast tilbake i jobb selv om du tror du er klar for det" og "gi kroppen den tiden den trenger til å bli HELT bra". Det verste som kunne ha skjedd er om jeg hadde gått tilbake i jobb da jeg følte at det begynte å gå bedre og deretter bare fortsatt i samme spor som før. Da ville jeg aldri ha kommet meg helt ut av det og årene fremover ville helt sikkert ha blitt tunge.
Nå føles det som jeg har fått en ny start. Jeg har fått andre perspektiver på ting, det er lettere å gjøre de riktige prioriteringene og kropp og sinn føles lettere. Vi har fått barn nummer to og vi har kjøpt hus i Kragerø. JA, tankene surrer fælt om hva i allverden jeg skal drive med på det yrkesmessige plan i denne lille byen, men det er greit at det er litt usikkert nå. Jeg tør å stole på at ting ordner seg. Det viktigste er at vår lille familie fungerer godt og har det bra, sammen med familie og venner. Da er egentlig alt annet uvesentlig!
Jeg tror jeg skal skrive litt mer fremover om alt jeg har å være takknemlig for.......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar