Noen ganger har man godt av å vente og å kjenne på kjedsomheten! Jeg tror det er veldig bra for en, ja rett og slett et tegn på at livet ikke spinner for raskt. I sommer kjente jeg godt på det å kjede seg. En lang og god ferie med knallvær var luksus. Samtidig var vi i en intensiv ventetid, venting på en ny verdensborger og venting på om vi fikk kjøpt drømmehuset i en helt annen by... Det var så mye som stod på spill! Og i vår utålmodige livsstil forventer man avklaringer og raske prosesser på alle nivåer. Men dette kunne vi ikke kontrollere. Det var frustrerende, men sunt!
Når kroppen har fått kjørt seg over lengre tid med stress er det en lang prosess før utbrentheten slipper tak i kroppen. Dette går gradvis igjennom mange steg. I sommer kjente jeg på det å komme ut på andre siden av tunnellen. Kjedsomheten var et godt tegn i så måte. Det var antakelig et tegn på at man har vært helt på bunnen med kropp og sinn, og at man så er klar for å reise seg opp og komme i gang igjen. Man kan begynne litt på nytt.
Kjedsomhet er også en god kilde til kreativitet. Når du sitter der og kjeder deg føler du at alt står helt stille. Men lar du kjedsomheten virke litt så kan du kjenne på alt du ønsker å få til og nye ideer dukker opp. Man ønsker å skape noe, utrette noe og man kjenner motivasjon. En sunn motor er i gang!
Øyeblikkets tyrrani er over oss, med teknologi og krav om umiddelbar respons og aksjon på alle livsarenaer. Vi bør ta tilbake kjedsomheten og bli flinkere til å vente. For hvem vet hva som kan dukke opp da?
Det høres rart ut men det var kanskje det beste som kunne ha skjedd på dette tidspunktet i livet. For et år siden møtte jeg den berømte veggen - UTBRENT! Sykemelding og mange tunge måneder senere føler jeg meg bedre, roligere og mer lykkelig enn på mange år. Og atpåtil med en ny baby i hus som krever sitt, i tillegg til en aktiv treåring. Med en mann som er sjømann og vekk halve året er kaoset komplett til tider og nesten hver ledige time av døgnet går med til å ta seg av disse små. Men for et vakkert kaos! Sliten? Jaaaa.. men jeg står stødig i grunnen og føler allikevel at jeg har et robust lager av energi og overskudd å gå på.
Slik var det ikke i fjor da det hopet seg opp og jeg tilslutt måtte erkjenne at jeg ikke var en superwoman med uendelige krefter. Når man blir utbrent bygger det seg gjerne opp over mange år, men det går så gradvis at man ikke evner å se det før det er for sent. Det manglet ikke på faresignaler, men de ble avfeid med den begrunnelsen at man må godta å være sliten når man er småbarnsmor (alenemor halve tiden) og med en full og krevende jobb samtidig. Det er vel bare slik det må være tenkte jeg.
Det som i virkeligheten skjer når det går i ett konstant, med høy belastning over lengre tid er at nervesystemet kommer i ubalanse. Legen kan ikke gjøre så mye annet enn å sykemelde deg og be deg ta det med ro, men jeg er glad for at han ba meg google "det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet". Det bør alle gjøre som lever i en hektisk hverdag - gjør det nå du også! Kort og folkelig oversatt: kroppen kan fint tåle stress og høy belastning i perioder. Men hvis dette blir konstant over lang tid så henger det sympatiske nervesystemet (som hjelper deg til å være på alerten i stressede/farlige situasjoner) seg opp og du klarer ikke å falle til ro (som er det det parasympatiske nervesystemet hjelper deg med). Jeg var så sliten og trøtt, men kroppen min klarte ikke å slappe av. Jeg trengte to-tre timer på å sovne hver kveld, og la jeg meg på sofaen for å hvile føltes det som jeg lå på en spiker 10 cm over sofaputen. Kroppen sier også fra fysisk. Jeg hadde hjertebank, var kortpustet, kvalm og fikk elendig hukommelse og konsentrasjonsevner.
Først prøvde jeg gradert sykemelding og tenkte at bare jeg får slappet av litt så går det over. Det gjorde det selvsagt ikke. Først da jeg erkjente at jeg måtte legge bort alt - og da mener jeg ALT: jobb, andre plikter og særlig forstyrrelser som jobbmail, sosiale medier og aktiviteter som tapper deg for energi, så fikk jeg snudd utviklingen. Og selv da står man bare på startstreken. Når man tror man har blitt mye bedre har du kanskje 95% igjen av veien å gå mot å bli frisk. En tre ukers ferie vil på ingen måte fikse problemet. Det som kreves for å komme seg ut av dette er TID. Kroppen tar den tiden den trenger for å bygge seg opp igjen og komme i balanse.
Uansett; jeg er glad for at jeg har prioritert å bli helt kvitt utbrentheten og enormt glad for alle erfaringene rikere jeg nå er. Jeg har i stor grad kjent på kjedsomheten, vært ivrig etter å komme i gang med jobb igjen og følt fortvilelsen ved å være sykemeldt og ikke strekke til. Heldigvis har jeg møtt fine og kunnskapsrike folk som har gitt gode råd underveis i dette. "Ikke hast tilbake i jobb selv om du tror du er klar for det" og "gi kroppen den tiden den trenger til å bli HELT bra". Det verste som kunne ha skjedd er om jeg hadde gått tilbake i jobb da jeg følte at det begynte å gå bedre og deretter bare fortsatt i samme spor som før. Da ville jeg aldri ha kommet meg helt ut av det og årene fremover ville helt sikkert ha blitt tunge.
Nå føles det som jeg har fått en ny start. Jeg har fått andre perspektiver på ting, det er lettere å gjøre de riktige prioriteringene og kropp og sinn føles lettere. Vi har fått barn nummer to og vi har kjøpt hus i Kragerø. JA, tankene surrer fælt om hva i allverden jeg skal drive med på det yrkesmessige plan i denne lille byen, men det er greit at det er litt usikkert nå. Jeg tør å stole på at ting ordner seg. Det viktigste er at vår lille familie fungerer godt og har det bra, sammen med familie og venner. Da er egentlig alt annet uvesentlig!
Jeg tror jeg skal skrive litt mer fremover om alt jeg har å være takknemlig for.......
